Vinden rir over jorden.
Den gamle går krumbøyd bort.
Lyngen står sta og stritter imot
slik den alltid har gjort.

Guds veldige fot har tråkket
landet øde og flatt.
Vinden fører den gamle av sted
og dagen luter mot natt.

Den gamle mumler en salme
lavt med sprukken røst
og synker et sted mellom himmel og jord
ned i Guds grådige høst

Heilo og spove klager
sturende mellom siv.
Lynglerker skjelver opp og ned
i bønn for et fattig liv

Alt er flyktig som vinden.
Den rir mellom sør og nord.
En torvmyr gaper til himmels
glemt av den gamle som fòr -

Regnskyer jager blygrå
over skumringens hav.
Guds åndedrett halser som hunder
med lenkene hugget av.

Steinene lukker mose
over størknende flir.
Lyngen biter seg karrig fast -
forbitret, forsømt - og forblir!